Det Som Var Haukareid
H탥yrde 탥ke so i skogen va, ondra meg pao k탥 ditta va,
i skjine ao maon va ra 탥ke eg saog, 탥ke so leea seg i skogen vaor.
Traska ondrande opp f탸 탥 sjao ken da va.
Da vakkje 탥ken, men 탥ke ra va.
Eg kjende ri va rar, men utn 탥 kjenna.
Eg h탥yrde ri va rar, men utn 탥 h탥yra.
Eg saog ri sto rar, men utn 탥 sjao.
Eg f탸lde instinkte 탥 inn탸ve eg for.
Ke konne ra vera, Haukarei va vaor?
K탥r ai gran va so sjeli ti f탸rfedredn (mi f탸le k탥rt ait skritt do teke)
K탥rt ait kratt va so ai pr탸va (tanke 탥 sinn e d탡 ain ao vinne)
K탥rt ait glimt ao maon va so nye visd탥m (visd탥m e makt)
K탥rt ait b탸ks va so 탥 utvia herred탸me 탥 maira ska are you fao).
Itte ai stond eg st탥gga f탸 탥 sjao, her va alt eg konde dr탥yma om 탥 fao.
Ditta vakkje Haukarei eg va vande me 탥 sjao, men ait rike eg no skolde fao